ALLE TRUR DA VEL PÅ GUD FOR FAEN!

Akkurat som disiplene fikk sin misjonsbefaling (Matt 28. 16-22), fikk vi av vår mester en befaling om å gå ut og intervjue noen, om religion (Rel 3090. 1200-1500). Riktignok har vår mester langt hår og skjegg, men han er ingen kultleder. Han er professor i religionshistorie og leder bachelorseminaret jeg går på.

Oppdraget var tilsynelatende meget enkelt – spør en eller to personer om hva de tenker når de hører ordet: religion. Ett spørsmål. Ett ord. Ett intervju. En deadline. Det høres nesten som introen til et av de mange hjernedøde reallity-showene hvor vanlige folk virrer rundt og gjør noe de ikke kan – faktisk ikke så ulikt min oppgave. Jeg skal ut å skrive et intervju hvor jeg skal unngå det akademiske stammespråket jeg har brukt tre år av livet mitt for å lære.

Min første tanke var å unngå å stille spørsmålet til noen fra det historisk-filosofiske fakultetet, hvor sjansene ville være store for å treffe på en religionskritisk, samfunnsbevisst, godt skolert, ateistisk student. Dessuten har de bedre kaffe Psykologisk institutt.

Utstyrt med kaffekopp, sjokolade, blokk og blyant, begynte jeg å se meg om etter et intervjuobjekt.

Ved et bord satt en ung kvinne og lot seg hypnotisere av en mobiltelefon. Jeg gikk bort og presenterte meg.

Hei Jeg heter Kyrre. Kan jeg stille deg noen spørsmål om religion? Og vil du ha en bit sjokolade?

Jeg må tilstå at jeg følte meg mer som Forrest Gump, enn Truman Capote. Den unge damen så ikke ut til å bli det minste urolig av en eldre fremmed fyr, som tilbød henne sjokolade og ville snakke om religion.

Jeg fortalte i korte trekk hva jeg studerte, og om intervjuoppgaven.

• Så spennende, jeg trodde først du var en sånn kristen fyr med brosjyrer og gratis bøker om Jesus.

Der brast den illusjonen. Jeg ser altså ut som en sånn kristen fyr med Jesusbrosjyrer, og ikke som en senior-hipster. Jeg plukket opp mitt falne selvbilde og spurte den unge studenten om hva hun tenker når hun hører ordet religion.

• Ja, det er når du tror på noe utenommenneskelig, på Gud eller noe sånt.

Hun presenterte kanskje uten å vite det en ganske grei definisjon. Eller noe sånt – er det som gjør denne definisjonen brukbar. Det er ikke uvanlig å høre at folk sier: Jeg er ikke religiøs, men jeg tror at det er noe – en større kraft bak alt. Noen velger å kalle det Gud, men jeg tror ikke det finnes en slik person.

Under en diskusjon jeg hadde for noen år siden med en eldre krutt-tønne av en mann, ble ting satt grundig på plass. Han avfeide ateismen med å slå neven i bordet og si : ALLE TRUR DA VEL PÅ GUD FOR FAEN!

Heldigvis var ikke den unge damen like preget av bibelske nesehornanfall, så mitt neste spørsmål gikk greit: Hva tenker du når du hører ordet religion?. Hun la fra seg mobilen – Det er et tydelig tegn på at man er i ferd med å få en ekte gammeldags samtale. Hun tittet opp mot taket, som om svaret skulle komme den veien – Kanskje hun var i en samtale med Gud?

• Med religion tenker jeg først og fremst at det er noe man bruker for å orientere seg i verden. Det er noe som skapes av kultur, men også noe som skaper kultur.

Tenker du at religion først og fremst er et kulturfenomen – altså noe som oppstår som en følge av kultur?

• Jeg vet ikke helt om hva som kom først, men jeg tror de må ha vært kultur. Det at noen snakker sammen og deler tanker og ideer er kanskje en forklaring på at religion oppstår?  Er det riktig eller?

Jeg begynte å snakke om Durkheim, Weber – tidlige pionerer i religionshistorien, med ulike teorier om religion. Durkheim mente at religion ikke kunne eksistere uten kultur, mens Weber mente religion var en selvstendig faktor, som påvirket kultur. Uten at vi merket det, snudde situasjonen seg. Nå var det jeg som ble intervjuet om religion – Slipp en femmer på en religionshistoriker så har du det gående.

Det var hun som først la merke til rollebyttet, og kommenterte at hun forstod at det ikke var journalisthøyskolen jeg gikk på. Hun angret seg nok litt, for hun tilføyde:

• Jeg mente det ikke sånn nasty altså.

Vi lo litt av situasjonen, jeg drakk litt kaffe – hun drakk vann fra en moteriktig frisksportflaske og var klare for å fortsette etter å ha kommet oss opp av diket intervjuet hadde havarert i.

Så langt har du snakket om religion ut fra et samfunnsperspektiv. Hva tenker du om religion og enkeltmennesker?

• At religion har med samfunnsorden å gjøre, og at det er med på danne et grunnlag for å skape identitet og gruppetilhørighet. Det er også noe som kan gi mennesker en følelse av trygghet, og at det er på mange måter en forlengelse av å være i en familie, hvor mamma og pappa tar vare på deg og vet alt.

Jeg skjønner at du har hørt om Sigmund Freud og hans syn på religion.

• Var det så obvious? Vi hadde om Freud i psykologihistorie, og jeg syns han hadde ganske rett, jeg.

«religion var en kollektiv nevrose, skapt av menneskenes lengten etter den tryggheten de opplevde som barn»

Freud mente at religion var en kollektiv nevrose, skapt av menneskenes lengten etter den tryggheten de opplevde som barn, og at religion ville forsvinne i takt med vitenskapens utvikling. Så langt har Freud bommet ganske grundig med sine profetier. Her kjente religionshistorikeren i meg lysten til å slippe på en femmer til, men jeg lot det være.

• Det er en annen ting jeg forbinder med religion, og det er krig og kvinneundertrykkelse. Det var egentlig det første jeg tenkte på, men det blir liksom så negativt å bare fokusere på krig og sånt.

Jeg er ikke religiøs eller noe, men det er ganske mye bra med religion også. Jeg mener at mye av det Jesus sa var bra idealer. Og så jeg synes buddhismen er en søt religion, selv om jeg ikke vet noe særlig om den annet enn at de ikke slår hverandre ihjel.

Er det en typisk kvinne-måte å tenke på? Dette med å forte seg å nevne noen positive trekk, når negativ kritikk deles ut. Eller er det en generell refleks tolerante mennesker har når de er kritiske til religion?

Mobiltelefonen til den unge studenten klynket litt. Den følte seg tydeligvis neglisjert. Hun var som de fleste av oss: en lydig undersått av tilgjengelighetens analoge guddom. Hun strøk fingrene over skjermen som en grasiøs devadasi – En ung danserinne viet til en hinduistisk guddom. Det blå lysskjæret fra mobilen sugde henne inn, og jeg innså at jeg måtte gi tapt for en større og sterkere guddom enn de jeg har studert. Dessuten måtte jeg selv utføre min sujud – knefall, for alle journalisters demon: Deadline.

JESUS ER DØD!

Hva hender så med påskeferien?

Everybody loves Jesus, but nobody loves James, er refrenget i sangen: Nobody Loves James, av Lene Storhaug, en av de lovende nye stemmene i norsk musikkliv. I denne sangen møter vi Gud, som en litt nedbrutt og bekymret far, fordi han har en sønn med rusproblemer. – My son has spent all my last money on dope. – Why? Jesus? – No. The other one. I’ve got a son named James, but he’s just up to fun and games. He’s Nothing like his brother at all.

Gud hadde to sønner. En absurd tanke for mange, som kanskje ville hevde: – Ja, Jesus hadde brødre, men det er bare Jesus, som er Guds sønn. De andre brødrene, deriblant James (Jakob på norsk), var bare vanlige mennesker. Meningene om Jesu stamtavle er mange, og strekker seg fra biologiske søsken til søsken i overført betydning, i form av brorskap. Dette har de ulike retningene i Kristendommen diskutert, og diskuterer den dag i dag, så fillene fyker, og det kan lett fremstå som en veritabel sandkassekrangel hvor kirkefedrene lugger og slåss om bagateller. Jeg har ofte tenkt at det skulle vært gøy å være flue på veggen under kirkemøtet i Efesos, hvor de diskuterte om Maria fødte et menneske, eller om hun fødte Gud. Det skal fremdeles ikke mye til for å sette sinnene i kok når det gjelder religion. I 2011 brøt  det ut slåsskamp mellom armenske og greskortodokse prester i Fødselskirken. De gikk løs på hverandre med koster og tørre never.  Så vidt jeg har fått med meg var det en uenighet om hvordan gulvet skulle skures til jul.

Moppeslaget i Betlehem

Hva er det som får folk til å gå så fullstendig av skaftet over tilsynelatende små detaljer?

Jeg mener det handler om identitetsmarkører. Når en identitetsmarkør blir satt under press, vil det av enkelte oppleves som krenkende ,og at det utgjør en trussel for selvbildet. Religion og teologiske sannheter er ganske sterke identitetsskapende elementer, fordi de definerer deg som person langs linjene: godt og dårlig menneske, og samtidig definerer gruppetilhørighet, innenfor kategoriene: oss – de gode og de andre – de dårlige. Dette gjelder ikke bare dypt religiøse mennesker, men også sesongkristne (de som gifter seg i kirken og går på gudstjeneste på julaften, men aldri ellers).  Paradoksalt nok gjelder dette også for enkelte ateister – norske ateister liker ikke at det rokkes ved deres kristentro. Da bibelselskapet i 2011 utga en ny bibeloversettelse i moderne språkdrakt, var flertallet av de kristne godt fornøyd med den, mens mange av de som reagerte negativt på oversettelsen, var ateister eller sesongkristne. De ville ha seg frabedt at Bibelens språk skulle vulgariseres med moderne hverdagsspråk. (Dette er ikke en påstand jeg kan belegge utover at det er min personlige oppfatning av hvordan det var)

Jeg gjorde en høyst uvitenskapelig undersøkelse, hvor jeg ba ateister om å fortelle meg om Jesus, og de aller fleste tok utgangspunkt i ideen om en historisk Jesus – for det har vi lært på skolen, og de ble nærmest opprørte da jeg stilte spørsmål ved Jesus som historisk person. – Du kan da ikke stå her og mene at Jesus ikke var en historisk person?

Nei, det gjør jeg heller ikke. Derimot påstår jeg at argumentene som brukes for å sannsynliggjøre en historisk Jesus: stort sett er hentet fra redigerte religiøse tekster, analysert i en teologisk kontekst.

Hovedkilden til informasjon om Jesus er evangeliene, både de kanoniske (de som er tatt inn i Bibelen) og de apokryfe (de som ble forkastet). Felles for disse tekstene er at de er høyst tvilsomme som historiske dokumenter, selv om de i sin litterære form kan virke biografiske og detaljerte i sine beskrivelser. Det er viktig å huske at disse tekstene har mange år mellom seg og hendelsene, og Paulusbrevene er de som er nærmest i tid (ca. I år 40-60). I tillegg kommer en omtale av Jesus i: Antiquitates Judaicae – et historieverk skrevet av den jødiske historikeren Flavius Josefus. Denne teksten ble skrevet i år 93, og den foreligger ikke i noen original, men derimot i ulike kopier, med varierende avvik mellom de ulike kopiene.   Jesus, nevnes først  i kopier fra 1100-tallet og fremover, og bibelforskere regner det som sannsynlig at omtalen av Jesus er lagt til i dette historieverket, av kristne forsvarere av troen, såkalte apologeter.

Teologen Robert. M. Price har skrevet boken: Deconstructing Jesus, hvor han tar for seg kildematerialene som blir brukt for å sannsynliggjøre en historisk Jesus, og han argumenterer på en overbevisende måte for at at disse kildene like gjerne kan brukes for en motsatt konklusjon – at Jesus ikke har eksistert.

 Ideen om en historisk Jesus synes å være et rotfestet og urokkelig faktum man ikke setter spørsmålstegn ved uten å provosere, selv ateister.

 Er det frykten for å miste påskeferien som driver ateister og likegyldige kristne til å forsvare en historisk Jesus? Jeg tror, som nevnt, at det handler om kulturelle identitetsmarkører, som er viktige for å kunne definere seg selv og sin tilhørighet. Når våre identitetsmarkører blir utfordret, kan det gi grunnlag for å føle seg truet og krenket. Skal religionshistorikere av den grunn la det være å stille kritiske spørmål?

Skal vi akseptere at tusen år med teologi skal skånes for religionshistorisk forskning?

Det har i alle fall ikke jeg tenkt å gjøre.