Jesus er død!

JESUS ER DØD!

Hva hender så med påskeferien?

Everybody loves Jesus, but nobody loves James, er refrenget i sangen: Nobody Loves James, av Lene Storhaug, en av de lovende nye stemmene i norsk musikkliv. I denne sangen møter vi Gud, som en litt nedbrutt og bekymret far, fordi han har en sønn med rusproblemer. – My son has spent all my last money on dope. – Why? Jesus? – No. The other one. I’ve got a son named James, but he’s just up to fun and games. He’s Nothing like his brother at all.

Gud hadde to sønner. En absurd tanke for mange, som kanskje ville hevde: – Ja, Jesus hadde brødre, men det er bare Jesus, som er Guds sønn. De andre brødrene, deriblant James (Jakob på norsk), var bare vanlige mennesker. Meningene om Jesu stamtavle er mange, og strekker seg fra biologiske søsken til søsken i overført betydning, i form av brorskap. Dette har de ulike retningene i Kristendommen diskutert, og diskuterer den dag i dag, så fillene fyker, og det kan lett fremstå som en veritabel sandkassekrangel hvor kirkefedrene lugger og slåss om bagateller. Jeg har ofte tenkt at det skulle vært gøy å være flue på veggen under kirkemøtet i Efesos, hvor de diskuterte om Maria fødte et menneske, eller om hun fødte Gud. Det skal fremdeles ikke mye til for å sette sinnene i kok når det gjelder religion. I 2011 brøt  det ut slåsskamp mellom armenske og greskortodokse prester i Fødselskirken. De gikk løs på hverandre med koster og tørre never.  Så vidt jeg har fått med meg var det en uenighet om hvordan gulvet skulle skures til jul.

Moppeslaget i Betlehem

Hva er det som får folk til å gå så fullstendig av skaftet over tilsynelatende små detaljer?

Jeg mener det handler om identitetsmarkører. Når en identitetsmarkør blir satt under press, vil det av enkelte oppleves som krenkende ,og at det utgjør en trussel for selvbildet. Religion og teologiske sannheter er ganske sterke identitetsskapende elementer, fordi de definerer deg som person langs linjene: godt og dårlig menneske, og samtidig definerer gruppetilhørighet, innenfor kategoriene: oss – de gode og de andre – de dårlige. Dette gjelder ikke bare dypt religiøse mennesker, men også sesongkristne (de som gifter seg i kirken og går på gudstjeneste på julaften, men aldri ellers).  Paradoksalt nok gjelder dette også for enkelte ateister – norske ateister liker ikke at det rokkes ved deres kristentro. Da bibelselskapet i 2011 utga en ny bibeloversettelse i moderne språkdrakt, var flertallet av de kristne godt fornøyd med den, mens mange av de som reagerte negativt på oversettelsen, var ateister eller sesongkristne. De ville ha seg frabedt at Bibelens språk skulle vulgariseres med moderne hverdagsspråk. (Dette er ikke en påstand jeg kan belegge utover at det er min personlige oppfatning av hvordan det var)

Jeg gjorde en høyst uvitenskapelig undersøkelse, hvor jeg ba ateister om å fortelle meg om Jesus, og de aller fleste tok utgangspunkt i ideen om en historisk Jesus – for det har vi lært på skolen, og de ble nærmest opprørte da jeg stilte spørsmål ved Jesus som historisk person. – Du kan da ikke stå her og mene at Jesus ikke var en historisk person?

Nei, det gjør jeg heller ikke. Derimot påstår jeg at argumentene som brukes for å sannsynliggjøre en historisk Jesus: stort sett er hentet fra redigerte religiøse tekster, analysert i en teologisk kontekst.

Hovedkilden til informasjon om Jesus er evangeliene, både de kanoniske (de som er tatt inn i Bibelen) og de apokryfe (de som ble forkastet). Felles for disse tekstene er at de er høyst tvilsomme som historiske dokumenter, selv om de i sin litterære form kan virke biografiske og detaljerte i sine beskrivelser. Det er viktig å huske at disse tekstene har mange år mellom seg og hendelsene, og Paulusbrevene er de som er nærmest i tid (ca. I år 40-60). I tillegg kommer en omtale av Jesus i: Antiquitates Judaicae – et historieverk skrevet av den jødiske historikeren Flavius Josefus. Denne teksten ble skrevet i år 93, og den foreligger ikke i noen original, men derimot i ulike kopier, med varierende avvik mellom de ulike kopiene.   Jesus, nevnes først  i kopier fra 1100-tallet og fremover, og bibelforskere regner det som sannsynlig at omtalen av Jesus er lagt til i dette historieverket, av kristne forsvarere av troen, såkalte apologeter.

Teologen Robert. M. Price har skrevet boken: Deconstructing Jesus, hvor han tar for seg kildematerialene som blir brukt for å sannsynliggjøre en historisk Jesus, og han argumenterer på en overbevisende måte for at at disse kildene like gjerne kan brukes for en motsatt konklusjon – at Jesus ikke har eksistert.

 Ideen om en historisk Jesus synes å være et rotfestet og urokkelig faktum man ikke setter spørsmålstegn ved uten å provosere, selv ateister.

 Er det frykten for å miste påskeferien som driver ateister og likegyldige kristne til å forsvare en historisk Jesus? Jeg tror, som nevnt, at det handler om kulturelle identitetsmarkører, som er viktige for å kunne definere seg selv og sin tilhørighet. Når våre identitetsmarkører blir utfordret, kan det gi grunnlag for å føle seg truet og krenket. Skal religionshistorikere av den grunn la det være å stille kritiske spørmål?

Skal vi akseptere at tusen år med teologi skal skånes for religionshistorisk forskning?

Det har i alle fall ikke jeg tenkt å gjøre.